Med to små gutter som utvikler seg i rekordfart i Aalborg, er det ikke bare bare å være borte en måned hver januar. Jeg dro på landslagssamling 2. januar
og kommer ikke hjem før det nærmer seg februar. Alle småbarnsforeldre skjønner sikkert at det er tøft både for de der hjemme og for meg. Trøsten er Skype, mail og telefon! For meg personlig er det et tveegget sverd, fordi det rett og slett noen ganger er bedre å ikke ha så mye kontakt med de hjemme når jeg savner som mest. Luka som er to år, trenger å vite at jeg er der, så for han blir det viktigere og viktigere å snakke på telefonen og å se meg på Skype, så det å finne en balansegang, kan noen ganger være vanskelig. Luka er allerede en ivrig håndballspiller som kan skru ballen rundt og som skyter med perfekt kastarm, han insisterer på å få sett meg på You Tube hver eneste dag, og lærte å si kaste og ball lenge før langt mer eksistensielle ord. Interessen er ikke påtvunget, han skal få gjøre som han vil, men når det er sagt så er det jo veldig søtt med en toåring som insisterer på å få ha på seg «dakt», altså drakt hver eneste morgen! I forgårs fortalte han meg at han hadde lært å si «nesetipp» og «pekefinger» på halvdansk
Heldigvis har jeg verdens beste kone hjemme, som sier at jeg bare skal konsentrere meg om å spille.
Nå tar vi Kroatene i kveld!
